Litt skjemt;o)

I år har faktisk Ville fått seg julekalender.   Å jeg skal ikke lyve å si at den er bare for Ville, for jeg fant  raskt ut at den egentlig er til meg!  Når oppdaget jeg det?  Jo, etter Villes første møte med godteriene og min store skuffelse da hun ikke gjorde mine til å spise de 3 godteriene.  Hennes føsrte møte med snopet var å kaste det høyt opp i luften, det landet under bordet, jeg krøp under å hentet det frem samtidig hentet jeg kamera.

Jeg var fremdeles optimistisk og legger snopet rett foran nesa hennes,  istede for å gumle det i seg, så legger hun seg ned å bare ser på det.   Da blir jeg skuffa og forstår at jeg hadde gledet meg til å oppleve alle de koselige historien som jeg har hørt.   Hvor glade hundene  bli når en nevner julekalender – altså, min Ville blir ikke sånn veldig glad for vi har hundejulekalender.

1. dag. Etter min mislykkede lokking skjer dette:  i stede for å komme glad mot hundesnopet legger hun seg ned…..

 

 

Ville Tenker dypt…”hva gjør man  med en sånn julekalender entusiast”?

 

 

Ignorer! 

 

Ligger som jeg sover, så gir hun seg nok;o)

 

2. dag:o)  Ville sitter bamse og det betyr at hun vil ha mer av det kalendergodteriet.  Hele 4 biter denne gang:o) og mor ble lykkelig igjen.  Er ikke så dum allikevel denne julekalenderen.

 

6. dag.  Vi begynner å få rutiner på å åpne kalenderen.  Ville er tilbakeholden høflig, legger seg pent ned og venter, overlater til mor det kjekke med å åpne og se hva slags rar hundekjeks det er bak luken idag. 

Det blir feil å si at fokuset til Ville er fullt og helt på kalenderen på dette bilde, hun spisser ørene,  for skjærene kjefter utforbi.  Det er noe med skjærene og Ville.  Fra i sommer så har hun lært seg at når de kjefter og smeller så er noe.  Jeg tror jammen hun har avansert Skjelner lydene - kjatring og kjefting fra hverandre,  om  der er katter på gang.  Godt er det for tidligere så for hun opp og ut å kjeftet med i lurvenlevenet.  Denne gang lyttet hun bare og fant nok ut at der ikke var katter eller annet på gang.

 

De forskjellige hundekjeksene i kalenderen er sånn passe for Ville og hun kunne fint klart seg uten.   Jeg har funnet ut  at det er koselig ha en julekalender igjen, nå når alle barna er flyttet ut.  Vi finner på litt forskjellig med kjeksen.  I helgen når far var hjemme, så fikk jeg henne til å gå fra meg til ham med den lille posen med kjeks i munnen,  da synes jeg hun var super flink:o)

Så  Julekalender blir det nok neste år også;o)

En forsatt fin advent tid ønsker jeg dere alle!